I
dag er det en trist dag da teamet jeg har vært i hjemmetjenesten siden 27.
desember i fjor skal bli borte. I en kortere periode i vinter var jeg i et
annet team som ikke var så bra, men den saken vil jeg ikke uttale meg om nå.
Så
dyktige og flinke sykepleiere som dette teamet har hatt kan ikke sammenlignes
med det andre teamet. Jeg har vært så godt forbøyd med alle de sju sykepleierne
og noen av de tre hjelpepleierne.
Ettersom
jeg klarer meg så bra jeg gjør nå hadde jeg egentlig planlagt å forlate
hjemmetjenesten når teamet ble borte, men fant heldigvis ut at det kunne være
godt å bli hos dem i tilfelle noe skulle skje. Hjemmetjenesten kan ligge i
bakgrunn som back up.
Jeg
fikk høre at når jeg blir så må jeg ha primærkontakt som har ansvaret for meg
og jeg har gitt sterkt uttrykk for da ønsker jeg meg min favoritt sykepleier nr
1 til den jobben. Hun kjenner meg godt og vet hvordan jeg ønsker det i
fremtiden. Får jeg ikke henne så nekter jeg å samarbeide med en totalt ukjent
person ikke kjenner meg. Jeg slipper ikke inn noen ukjent person i mitt hus
foreløpig.
Om
jeg er vrang av meg? Det er jeg og det er nok grunnen at jeg har kommet meg så
langt jeg har gjort siden jeg mistet beina 3. april.
Ei
eldre sykepleier på sykehuset sa til meg at vrangskap er en god egenskap, for
den som er vrang kommer mye lengre enn en person som sitter å gir etter hele tiden.